nylatin

Det latinske språkets første periode er antikken, fra cirka 600 fvt. til cirka 700 evt., da latin var morsmål. Senere, i middelalderen, ble latin brukt særlig innen skoler og i lærd sammenheng, i den kristne kirken i Vest-Europa, administrasjon og internasjonale relasjoner, i verdslig diktning og forfatterskap.

Det første renessansemennesket vi møter, er den italienske dikteren og humanisten Francesco Petrarca (1304–1374). Han skapte begrepet 'den mørke middelalder', og det er gode grunner til å hevde at selve renessansebevegelsen var et prosjekt han satte i verk. Renessanse betyr gjenfødelse, og det som ble gjenfødt eller skulle gjenfødes, var antikken.

Tiden imellom ble kalt nettopp det: middel- eller mellomalderen. Petrarca ville gjenopplive Ciceros latin og skrev brev til sine antikke forbilder. Han ble henrykt da han fikk tak i en Homer-utgave på gresk, enda han ikke kunne lese den. I dag er han mest kjent for sine dikt på italiensk, men samtiden satte hans latinske forfatterskap over hans italienske. Det var hans nylatinske epos Africa om den andre punerkrigen som skaffet ham laurbærkransen på Kapitol i Roma i 1341.

Viktige skiller i overgangen til tidlig moderne tid – også av betydning for latinbruken – var boktrykkerkunsten, framveksten av vitenskapene og at den globale verden åpnet seg. Latin ble tatt i bruk over hele verden, skrifter kunne mangfoldiggjøres på en langt mer effektiv måte enn før, og vitenskapsmenn på alle fagområder publiserte viktige verker på latin – datidens lingua franca. Et slagord for humanistene var Ad fontes ‘til kildene’.

Petrarca skrev på både latin og italiensk, More skrev på latin og engelsk, Holberg skrev på latin og dansk. Men det var latin som var det internasjonale lærde språket.

For dem som skulle studere videre på 1500-, 1600- og 1700-tallet, var det både nødvendig og praktisk å være en dyktig latinist. Latin var undervisningsspråket på universitetene over store deler av Europa. Det var derfor språklig sett enkelt å studere ved forskjellige universiteter, hvilket mange også gjorde. Nordmannen Nils Thomessøn, for eksempel, som levde på 1600-tallet, studerte først i København, så i Rostock, deretter i Leiden og til slutt i Wittenberg.

Latin var både basisfag og hovedfag i utdanningen gjennom hele den tidlig moderne perioden. Latin var undervisningsspråket; elevene lærte for eksempel matematikk på latin. Latin var språket de skulle snakke, også når de hadde fri. De lærte å holde taler på latin og å skrive dikt på latin. Den praktiske språkbeherskelsen må ha vært imponerende. Opptaksprøven til Københavns Universitet varte i en halv time, og eksaminasjonen foregikk på latin.

Få år etter Erasmus' utgave av Det nye testamentet på gresk i 1516, utkom en stor bibelutgave i Alcalá i Spania. Den omfattet Det gamle testamente på hebraisk, gresk og latin og Det nye testamente på gresk og latin.

Den greske oversettelsen av Det gamle testamente var den antikke oversettelsen Septuaginta, som betyr 'sytti'; den var etter sagnet oversatt identisk av 70 lærde. Arbeidet med å forbedre bibelteksten fortsatte: Utgaver av Det gamle og Det nye testamente utkom, basert på forskjellige manuskripter og på filologisk gransking. Det er dette som kalles tekstkritikk. Slik forskning har som mål å kunne utgi bedre tekster, altså tekster som sannsynligvis ligger nærmere de originale. Når det gjelder Bibelen og andre tekster fra antikken, ligger det ofte opp imot to tusen år mellom tekstens tilblivelse og den første trykte utgaven. Siden de opprinnelige manuskriptene er tapt, er vi avhengige av avskrifters avskrifter.

De nye og forbedrede tekstutgavene ble brukt til å forbedre bibeloversettelsene. Et viktig trekk ved reformasjonen var overgangen til bruk av folkespråkene under gudstjenester. Bibelen ble oversatt til tysk, engelsk, dansk og svensk, men ikke til norsk. Det har sin historiske forklaring i den nasjonale uselvstendigheten i perioden (dansketiden), og det fikk store følger for (den manglende) utviklingen av et norsk skriftspråk.

Den faglige debatten foregikk imidlertid på latin, som var det internasjonale lærde og kirkelige språket. Det lærde fellesskapet er blitt kalt res publica literarum – filologiens stat. Når teologer diskuterte fortolkningen av bibelsteder, skjedde det på latin, også etter reformasjonen. Martin Luthers bibeloversettelse til tysk hadde stor betydning, men han utgav også en revidert utgave av den vanlige latinske bibeloversettelsen, Versio vulgata (‘den vanlige oversettelsen’).

I perioden som fulgte, ble det et felles prosjekt for protestantiske teologer å forbedre den latinske bibelen de brukte: Biblia Sacra. Martin Luther og den enda lærdere Philipp Melanchthon var slett ikke negative til den klassiske kulturen – tvert imot. Et viktig protestantisk dokument som ble forfattet på latin, var Confessio Augustana (‘den augsburgske trosbekjennelsen’) fra 1530.

Avhandlinger om alle slags emner ble skrevet på latin, som var det internasjonale fagspråket. Det var slik man kunne nå ut over landegrensene med faglige resultater. Latin var dessuten lenge mer velutviklet og bedre egnet til avanserte faglige framstillinger enn folkespråkene, og det var på latin vitenskapelige termer ble utviklet og videreutviklet. Som et resultat av dette arbeidet er internasjonale fagspråk innen vitenskaper som medisin, astronomi og botanikk også i dag sterkt preget av latin.

Et utvalg personer som har gjort at latin fremdeles påvirker moderne vitenskap:

• Nicolaus Copernicus (1473–1543) presenterte det heliosentriske system i boken De revolutionibus orbium coelestium 'Om himmelsfærenes omdreininger' (1543).
• Tycho Brahe (1546–1601) publiserte sine observasjoner ‘om en ny stjerne’ i stjernebildet Kassiopeia på latin i boken De nova stella (1572). Han videreutviklet astronomi som vitenskap og underviste framtidige fagpersoner på sitt observatorium Uranienborg på øya Hven i Øresund.
• Galileo Galilei (1564–1642) utgav i 1610 Sidereus nuncius 'Sendebud fra stjernene'. Her presenterte han resultatene av sine observasjoner, blant annet at Melkeveien er stjerner, ingen tåke.
• William Harvey (1578–1657) utgav i 1628 Exercitatio de motu cordis et sanguinis in animalibus ‘Øvelse om hjertets og blodets bevegelse i levende vesener’, der han meddelte verden sin oppdagelse av blodomløpet.
• René Descartes (1596–1650) presenterte sin filosofi også på fransk, men mest utførlig på latin. I 1644 kom Principia philosophiae ‘Filosofiens grunnbegreper’, med presentasjon av en mekanisk verdensforklaring. Han formulerte tesen Cogito, ergo sum ‘Jeg tenker, altså er jeg’.
• Christiaan Huygens (1629–95) var en nederlandsk naturforsker. I 1673 utkom hans Horologium oscillatorium sive de motu pendulorum ad horologia aptato 'Svingningsuret eller om pendlenes bevegelse egnet for klokker'. Man bygger fremdeles i hovedtrekk på hans beskrivelse.
• Isaac Newton (1643–1727) utgav sitt hovedverk Philosophiæ naturalis principia mathematica ‘Naturfilosofiens matematiske prinsipper’ i 1687.
• Carl von Linné (1707–78) utarbeidet det botaniske system og presenterte det i en rekke avhandlinger på latin, blant annet Systema naturae 'Naturens system' (1735), Fundamenta botanica 'Botaniske grunnvoller' (1736) og Genera plantarum 'Plantenes slekter' (1737).

Selv om latin stod veldig mye svakere i Norge enn hos naboene Danmark og Sverige, fantes det latinforfattere også her til lands, først og fremst i Oslo. Det er beregnet at vi har omkring 1400 nylatinske tekster fra Norge, med smått og stort, antagelig mindre enn 5 % av tilsvarende tall for Danmark. Hovedgrunnen til denne forskjellen er at Norge var underlagt Danmark i perioden da latin var enerådende som vitenskaplig fellesspråk. Med reformasjonen i 1536 ble situasjonen enda vanskeligere: Istedenfor en norsk kirke ledet av erkebiskopen i Nidaros ble kirken nå underlagt danskekongen.

I Norge fantes katedralskoler, knyttet til domkirkene, med mål om å utdanne prester og lærere; og der undervisningen foregikk på latin. Norge fikk sitt første universitet 400 år etter nabolandene. Mens dronning Kristina av Sverige (regjerte 1644–1654) grunnla Åbo Akademi i Finland (da underlagt Sverige), tok ingen dansk regent tilsvarende grep for å bedre utdanningsnivået i Norge.

Utallige nylatinske verker er å finne i biblioteker og private samlinger; ingen har full oversikt. I Sverige har man registrert nesten 20 000 avhandlinger på latin fra perioden. I 1971 ble det tatt et initiativ for å fremme forskningen på dette feltet; International Association for Neo-Latin Studies (IANLS) ble stiftet. Organisasjonen har konferanser hvert tredje år og utgir redigerte og fagfellevurderte acta etter konferansene. Her gjenstår mye arbeid.

Uheldigvis forekommer det at publiserte omtaler av nylatinske verker er basert på annet enn lesning av de aktuelle verkene. Et eksempel er omtalen av Historia animalium sacra ‘Dyrenes hellige historie’ av Wolfgang Franzius, som utkom første gang i 1612. I Geschichte der Biologi ‘Biologiens historie’ heter det blant annet at Franzius kun baserte seg på hellige skrifter som kilder. Men Franzius viser i sin bok til både øyenvitneberetninger og egne observasjoner. Han angriper ut fra dette datidens tanke at levende organismer kan oppstå av råttent materiale; det stemmer ikke, skriver Franzius, de oppstår av egg. Dermed er han såvidt vites den første som hevder dette, men det har han ikke fått anerkjennelse for. Franzius var slottsprest i Wittenberg, og skriver at den som vil vite hvordan en hval er, kan komme til slottskirken, for der er det et hvalskjelett utstilt! – Det må være sacra i tittelen på hans bok som har villedet biologihistorikerne. Det Franzius har ment med å inkludere det hellige, er å gi prester illustrerende materiale de kan bruke i prekener. Men så er han altså blitt mistolket, av historikere som har basert sin omtale på ikke-lesningens ‘metode’.

Men vi trenger ikke gå utenlands; vi kan se på Francis Bulls omtale av Nils Thomessøns Cestus sapphicus (1661) i Norsk Litteraturhistorie, bind 2. Her skriver han at verket er en tilnærming til prinsippene i bildeordboken Orbis sensualium pictus ‘den synlige verden avbildet’ av Jan Amos Comenius (1592-1670).

Men slik er det ikke. Bildeordboken består av tematiske tablåer med gloser som elevene skulle lære, for eksempel et klasserom med elever, lærer, pulter og skriveredskaper, eller et jorde med en bonde som går og pløyer, samt forskjellige dyr. Tall på bildet viser til en liste med nummererte gloser på latin med oversettelse. Rebusboken inneholder 31 strofer i sapfisk versemål, utformet i samsvar med rebusregler som er presentert innledningsvis og som Nils Thomessøn sannsynligvis har laget selv. Blant annet må det være minst ett rebusbilde på hver verslinje.

Nils Thomessøn skriver i sin innledning at boken er skrevet som underholdning for lærde menn. Han viser til Aristoteles, som sier at sjelen ikke kan være i ro. Følgelig kan man ikke hvile ved ikke å tenke på noe som helst – nei, man må la hjernen arbeide med noe annet, for eksempel disse rebusene! Da passer det ikke når Bull skriver at «dessverre stod teksten ikke helt på høyde med den pedagogisk tiltalende idé».

Litteraturhistorien, som Bull skrev sammen med tre andre professorer i norsk litteraturhistorie, må ses som en del av et nasjonalt prosjekt, bare et par tiår etter at Norge ble selvstendig etter det Ibsen kaller «firehundreårignatten». Da er det kanskje ikke unaturlig at man lette etter det norske, og at det lille vi har av nylatinske verker falt igjennom. Men synd er det, for Bulls dom er blitt stående, og senere litteraturhistorier har utelatt de norske nylatinverkene – ikke minst, antagelig, på basis av Bulls generelt negative omtale av dem. Nå finnes både studier og oversettelse av de viktigste norske nylatinverkene man kjenner til, utført innenfor et nylatinprosjekt ved Universitetet i Oslo i siste del av 1900-tallet. Men disse utgavene er dessverre langt fra like utbredt i de tusen hjem som litteraturhistorien til Bull, Fredrik Paasche, Hoem og Winsnes.

Bak slik negativ omtale som den nevnte ligger det en motvilje mot den nylatinske litteraturen. Tenk om de hadde skrevet dette på morsmålet! Men latin var datidens lingua franca, som engelsk i dag, og alle lærde behersket latin. Ville man nå ut over landets grenser med sitt arbeid, eller i det hele tatt bli tatt alvorlig som intellektuell, var språket latin.

Etter Holbergs tid stod ikke latin lenger like sterkt, men språket ble fremdeles brukt. Eksempler på aktiv bruk av latin i nyere tid:

• Polens offisielle språk var latin fram til 1795.
• Ungarn hadde latin som offisielt språk fram til 1844.
• Landdagen i Kroatia hadde latin som språk til 1847.
• Det kongelige Frederiks Universitet (nå: Universitetet i Oslo) ble stiftet i 1811. I den første tiden måtte doktoravhandlinger i alle fag skrives på latin.
• Den romersk-katolske kirke hadde latin som offisielt språk fram til 1960-tallet. Pavestolen har fremdeles latin som offisielt språk.

At flere land og institusjoner i Øst-Europa hadde latin som offisielt språk, skyldtes nok ønsket om å unngå russisk.

Bruken av latin under Mussolini hadde en helt annen årsak. Under fascistperioden i Italia (1922–1943) så lederne det som formålstjenlig å bygge på Romas fortid. Roma var i antikken det politiske og militære sentrum for det enorme Romerriket. Når Italia i 1936 utvidet områdene under Italias kontroll ved å seire i krigen mot Abyssinia, ble det sett på som første skritt i oppbygningen av et imperium.

Talen Mussolini holdt i den anledning ble snart oversatt til latin. Latin ble også brukt i innskrifter på propagandistiske monumenter som ble reist, særlig i Roma. Regimet knyttet an til den aktive bruken av latin i samtiden, i første rekke som den romersk-katolske kirkens språk, men også blant annet i diktning. Det ble avholdt skrivekonkurranser i både latinsk prosa og poesi, og Benito Mussolini delte ut prisene personlig under høytidelige seremonier.

De fascistiske lederne holdt ikke bare fram Julius Caesar og Augustus som forbilder, men også ham som er regnet som den første kristne keiseren, Konstantin den store (306–337).

Den viktigste praktiske bruken av latin i dag, er innen naturvitenskap: Når det oppdages nye planter, insekter og andre dyrearter, får de latinske navn. Men latin er ikke lenger noe lands offisielle språk, brukes ikke som diplomatisk språk, og forslag om latin som fellesspråk i EU har naturlig nok ikke fått gjennomslag.

Noen eksempler på aktiv bruk av latin i dag:

• Academia Latinitati Fovendae ‘Akademiet til fremme av latin’ har latin som arbeidsspråk, skriftlig og muntlig, og arrangerer konferanser og møter.
• Nettstedet Latinitium, initiert og drevet av svensken Daniel Pettersson, er en ressurs for dem som vil lære latin ordentlig.
• Tidsskriftene Vox Latina ‘En latinsk røst’ og Melissa utgis på latin.
• I perioden 1989–2019 hadde Finlands radio ukentlige nyhetssendinger på latin, Nuntii Latini ‘Latinske nyheter’. Tradisjonen er videreført av blant andre Western Washington University, som utgir Nuntii Latini Vasintonienses et par ganger i måneden. Sendingene er fritt tilgjengelige på internett, muntlig og skriftlig.
• Fra tid til annen utgis bøker skrevet originalt på latin. Et eksempel er finnen Tuomo Pekkanens diktsamling Passio secundum Matthaeum, Requiem Latinum aliaque carmina Latina 'Lidelsen etter Mattheus, latinsk rekviem og andre latinske dikt' (2017).

• latin

• Oslo katedralskoles historie
• International Association for Neo-Latin Studies (IANLS)
• Academia Latinitati Fovendae (ALF)
• Latinitium
• Nuntii Latini ('latinske nyheter')

• Bull, F. (1928). Norges litteratur fra Reformationen til 1814 (Norsk Litteraturhistorie, bind 2), Oslo
• Cave, Terence (utg. 2008): Thomas More's Utopia in Early Modern Europe: Paratexts and Contexts, Manchester
• Ekrem, I. (1998). Historieskrivning og -undervisning på latin i Oslo omkring år 1600: Halvard Gunnarssøns Philippiske Carionkrønike, Rostock 1596, Oslo
• Erasmus, Desiderius (1982–2006). Adages in Collected Works of Erasmus. Trans. R.A.B Mynors et al., bind 31–36, Toronto
• Franzius, Wolfgang (1612 og senere utgaver). Historia animalium sacra, Wittenberg
• Hallvard Gunnarssøn (utg. I. Ekrem 1992). Norges Kongekrønike, Oslo
• Hunt, J.M., R.A. Smith og F. Stok (2017). Classics from Papyrus to the Internet: An Introduction to Transmission and Reception, Austin
• Huss, B. & G. Regn (2007). «Nachwort», i Francesco Petrarca. Africa, Lateinisch – Deutsch. Herausgegeben, übersetzt und mit einem Nachwort, bind 2, s. 161–192, Mainz
• IJsewijn, J., with D. Sacré (1998). Companion to Neo-Latin Studies, Part II. Leuven
• Jensen, Minna Skafte, utg. (1993). A History of Nordic Neo-Latin, Odense
• Jens Nilssøn (2004). Johannes Nicolai: Biskop Jens Nilssøns latinske skrifter, utg. E. Kraggerud, oversettelser ved M.H. Berg, N. Berg, A.K. Frihagen, E. Kraggerud, H. Sejersted, K. Skard og B. Tosterud, Oslo
• Kraggerud, E. (2000). “Were there humanists in Norway?”, i A. Jönsson & A. Piltz (red.), Språkets speglingar: Festskrift till Birger Bergh, s. 548–554, Lund
• Lindberg, Bo (1993). Europa och latinet, Stockholm
• More, Thomas (1516). De optimo reipublicae statu deque nova insula Utopia libellus vere aureus ... ‘En i sannhet gyllen liten bok om den beste formen for stat og om den nye øya Utopia ..., Leuven [ny utgave med engelsk oversettelse ved G.M. Logan, R.M. Adams og C.H. Miller, Cambridge etc. 2003 (1995)]
• Nils Thomassøn (1661). Cestus sapphicus, Christiania [ny utgave med engelsk oversettelse i Roggen 2002, s. 333–505]
• Reynolds, L.D. og N.G. Wilson (2013 [1991]). Scribes and Scholars: A Guide to the Transmission of Greek and Latin Literature, 4. utgave, Oxford
• Roggen, V. (2002). Intellectual play – word and picture. A study of Nils Thomassøn’s Latin rebus book Cestus sapphicus. With edition, translation and a corpus of sources. 2 bind, Oslo
• Roggen, V. (2004). “Gender and Humour in Holberg's Epigrams”, Humanistica Lovaniensia 53, s. 333–350
• Roggen, V. (2004). «Sub fabularum volucris: Tormod Torfæus som kritisk historiker» i S. Schult Ulriksen et al. (utg.) Kunnskap og kunnskapsformidling på 1700-tallet, Oslo, s. 93–103
• Roggen, V. (2006) “The development of a Protestant Latin Bible”, i R. Schnur et al. (utg.) Proceedings of the Twelfth International Congress of Neo-Latin Studies,Tempe, Arizona, s. 687– 696
• Roggen, V. (2008) “The Art of Composing a Title Page: An Example from Norway”, i H. Bjørnstad (red.) Borrowed Feathers. Plagiarism and the Limits of Imitation in Early Modern Europe, Oslo, s. 123–134
• Roggen, V. (2022) Latinsk grammatikk, Oslo, kap. 1.5 “Nylatin” og 1.6 “Latin i perioden etter 1800”, s. 29–35
• Aas, E. (2016) Oslo katedralskoles historie 1153–1800: Skolen og tiden. Bibliografi del 3 Lærebøker, s. 446-455. Utg. A. Langangen, V. Roggen, H. Sejersted et al., Oslo