Halogenene er ikke-metaller. Alle danner molekyler som består av to atomer holdt sammen av en enkeltbinding (X2).
Et halogenatom tar lett opp et ekstra elektron og danner et negativt halogenidion (F–, Cl– og så videre). Halogenene er derfor reaktive, giftige og sterke oksidasjonsmidler. Reaktiviteten, oksidasjonspotensialet og elektronegativiteten avtar nedover i gruppen som vist i tabellen nederst.
Halogenene finnes i naturen vanligvis som anioner i salter som løses lett i vann. Fluor finnes bare i mindre grad som løselige fluorider. Det mest alminnelige fluoridet som finnes i naturen er flusspat, CaF2.
De ioniske halogenidene kan regnes som salter av halogensyrene, HF (flussyre), HCl (saltsyre), HBr (bromsyre) og HI (jodsyre). De tre siste er sterke syrer, med HI som den sterkeste. HF er en svak syre i vann. Det skyldes sterke hydrogenbindinger mellom HF-molekylene.
Halogener kan også danne kovalente halogenider som CCl4 (karbontetraklorid), PBr3 (fosfortribromid), SF6 (svovelheksafluorid), interhalogener som BrCl (bromklorid) og IF5 (jodpentaflorid) og edelgassforbindelser som XeCl3, (xenontrifluorid) og KrF2 (kryptondifluorid). Det høyeste oksidasjonstallet for noe halogen finner man i interhalogenet IF9, hvor jod har oksidasjonstall +IX.
Flere av disse stoffene er lite reaktive og dermed lite giftige, som for eksempel mange av KFK-gassene (blant annet C2F2Cl6) og plaststoffet polytetrafluoretylen (Teflon, (CF2-CF2)n). Alle halogener kan danne kovalente bindinger til karbon og dermed inngå i organiske forbindelser. Mange slike forbindelser er farlige miljøgifter fordi de brytes svært langsomt ned i naturen, for eksempel DDT (diklordifenyltrikloretan) og PCB (polyklorerte bifenyler).
Alle halogenene kan danne forbindelser med oksygen, og med unntak av fluor får halogenene et positivt oksidasjonstall i slike forbindelser. Fluor danner OF og OF2, og dette er de eneste enkle forbindelsene hvor oksygen har positivt oksidasjonstall. Fordi fluor er det mest elektronegative grunnstoffet, har det aldri annet oksidasjonstall enn –I i forbindelser.
De andre halogenene er mindre elektronegative enn oksygen, og får dermed et positivt oksidasjonstall i forbindelser med oksygen. Klor kan danne oksider som Cl2O og Cl2O7, hvor det har oksidasjonstallene +I og +VII. Alle kloroksidene kan reagere med vann til oksosyrer, som så danner ionene ClO– (hypokloritt), ClO2– (kloritt), ClO3– (klorat) og ClO4– (perklorat). Tilsvarende forbindelser og ioner finnes også med brom og jod, som altså i slike forbindelser har oksidasjonstall helt opp til +VII i oksygenforbindelser.
Kommentarer (2)
skrev John Engebretsen
svarte Bjørn Pedersen
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.