I mars 1945 overtok regentrådet og den provisoriske regjeringen med Tito som statsminister. Ivan Šubašić ble utenriksminister, og i alt var fire fra eksilregjeringen med i Titos regjering. Men kommunistene dominerte. I april 1945 sluttet Tito en vennskaps- og bistandspakt med Sovjetunionen. Først 9. mai 1945 ble Zagreb befridd av partisanene. Jugoslavia hadde lidd enormt under krigen, både materielt og i tap av menneskeliv. Offisielt var tallet på krigsofre 1,7 million, men senere undersøkelser tyder på at tallet var omkring én million.
På grunn av krigsinnsatsen stod kommunistpartiet i Jugoslavia sterkere enn i andre østeuropeiske land, og maktovertakelsen skjedde derfor raskere og mer brutalt. De ikke-kommunistiske medlemmene i samlingsregjeringen ble presset ut, og ved valget i november 1945 var det bare én liste. Den kommunistiske maktovertakelsen var et faktum. Kongedømmet ble opphevet og Den føderale folkerepublikken Jugoslavia (SNRJ) ble proklamert.
Kanskje så mange som 100 000 politiske motstandere ble henrettet av Tito etter krigen uten lov og dom. «Klassefiender» ble dømt og fikk sine eiendommer konfiskert. Den første perioden i Jugoslavias etterkrigshistorie 1945–1953 ble preget av stalinisme. Jugoslavia ble en sentralistisk ettpartistat. Grunnloven av 1946 var bygd på Josef Stalins grunnlov i Sovjetunionen. I tillegg til Jugoslavias kommunistparti (KPJ) var maktbasen Jugoslavias folkehær (JNA) og det hemmelige politiet (UDBA).
Tito forsøkte å løse det nasjonale spørsmålet ved å gi de ulike folkegruppene utstrakt kulturelt selvstyre. Makedonerne fikk for første gang bruke sitt eget språk, makedonsk, albanerne fikk bruke albansk og minoritetene ble gitt kulturelle rettigheter. Slagordet var «enhet og brorskap». Landet ble en forbundsstat (føderasjon) etter sovjetisk mønster, med seks republikker og to autonome provinser (Vojvodina og Kosovo) innenfor den største republikken, Serbia. Men i den første tiden var selvstyret svært begrenset. Grensene mellom delrepublikkene fulgte så vidt mulig gamle historiske grenser.
Spørsmålet om Jugoslavias grenser mot Italia og Østerrike førte til konflikter. Jugoslavia tok Istria-halvøya som hadde tilhørt Italia i mellomkrigstiden, og over 200 000 italienere flyktet til Italia. Tito ønsket å innlemme også Trieste og besatte byen i 1945, men ble tvunget til å trekke seg tilbake av de allierte. I 1946 ble området delt i to soner, men uenighet om delingen mellom Italia og Jugoslavia førte til en internasjonal krise som først ble løst i 1954, da Italia fikk byen Trieste og Jugoslavia byens omland.
Allerede under andre verdenskrig hadde Tito planer om å opprette en Balkan-føderasjon som skulle omfatte Jugoslavia, Albania, Bulgaria og om mulig Hellas. Titos selvstendige utenrikspolitikk uroet Stalin, som i 1947 opprettet et kommunistisk informasjonsbyrå (Kominform) med sete i Beograd for å styrke sin makt. En maktkamp utviklet seg mellom Moskva og Beograd om kontrollen over Jugoslavia; ideologiske forskjeller spilte liten rolle.
Striden førte til at Stalin utstøtte Jugoslavia fra Kominform 28. juni 1948. Sovjetunionen og Øst-Europa utsatte Jugoslavia for voldsomt press og en økonomisk boikott som holdt på å knekke landet. Bruddet med Stalin førte til en storstilt jakt på Stalin-sympatisører, som ble sendt til blant annet den beryktede fangeøya Goli Otok («Den nakne øya») i Adriaterhavet; blant dem som ble utrensket var den kroatiske kommunistlederen Andrija Hebrang (1899–1949).
Selv etter bruddet med Stalin satte jugoslavene i gang kollektivisering av landbruket i 1949, et eksperiment som ble oppgitt etter noen få år. Fra begynnelsen av 1950-årene begynte Jugoslavia å få betydelig bistand fra vestlige land, særlig omfattende hjelp og lån fra USA.
Fra begynnelsen av 1950-årene kom det også et gradvis skifte i retning av reformer og desentralisering. På den sjette partikongressen i 1952 ble kommunistpartiet omdøpt til Det jugoslaviske kommunistforbundet (SKJ), en seier for dem som ønsket en større grad av føderalisering i motsetning til sentralistene. Allerede i 1950 ble en lov om arbeiderråd i bedriftene vedtatt, og grunnloven av 1953 slo fast «arbeiderselvstyret» som prinsipp.
Økonomisk innførte Jugoslavia en «sosialistisk markedsøkonomi», hvor bedriftene hadde selvstyre og de lokale kommunistpartiene fikk større styring over økonomien. Også i kulturlivet skjedde det en gradvis liberalisering. Men da Milovan Djilas, tidligere propagandaminister og Titos nære medarbeider gikk inn for reformer og kritiserte «den nye klassen», den kommunistiske elitens livsstil, ble han 1954 utstøtt av partiet, anklaget for statsfiendtlig virksomhet og dømt til flere års fengsel.
Titos balansegang mellom øst og vest gav Jugoslavia en stadig viktigere internasjonal posisjon. Tito var med på å grunnlegge den alliansefrie bevegelse av land, særlig i den tredje verden, som ønsket å holde seg nøytrale i øst/vest-konflikten. I 1953 inngikk Jugoslavia en Balkan-pakt med Hellas og Tyrkia om vennskap og samarbeid. Etter Stalins død ble forholdet til Sovjetunionen bedret, og i 1955 kom Nikita Khrusjtsjov på offisielt besøk til Beograd. «Moskva-deklarasjonen» i 1956 normaliserte forholdet mellom partiene. Jugoslavia støttet Sovjetunionens undertrykkelse av oppstanden i Ungarn i 1956, og Jugoslavia fikk store våpenleveranser fra Sovjetunionen. Men invasjonen i Tsjekkoslovakia i 1968 forverret forholdet til Sovjetunionen.
Forfatningen av 1963 gikk videre i retning av desentralisering, og statens navn ble endret til Den sosialistiske føderative republikk Jugoslavia (SFRJ). Tito var ifølge grunnloven president på livstid. I 1965 gjennomførte Jugoslavia en økonomisk reform som skulle styrke markedsmekanismene og reformere bankvesenet. Selv om levestandarden steg betraktelig i 1960-årene, var ikke reformene vellykkede. Flere hundre tusen jugoslaver ble «gjestearbeidere» i Vest-Europa, og motsetningene vokste mellom de velstående og de underutviklede landsdelene.
I 1960 var Slovenias bruttonasjonalprodukt (BNP) fem ganger høyere enn Kosovos. Overføringene fra de rike til de fattige landsdelene skapte misnøye både hos giverne og mottakerne. Motsetningene økte også etter hvert som kulturlivet og media ble friere i 1960-årene. Med utdanningseksplosjonen utfordret et nytt velutdannet sjikt partisangenerasjonens makt. Men det største hinderet for reformer var partiets monopol.
Selv om kommunistpartiet prøvde å fremme en felles jugoslavisk identitet, bidro ikke partiets nasjonalitetspolitikk til å fjerne de nasjonale motsetningene. Tvert imot ble mange ulikheter opprettholdt og styrket under kommunistregimet, gjennom utstrakt desentralisering og kulturell autonomi.
Jugoslavia var oppdelt i ulike språk, og innenfor det dominerende språket som hadde to «varianter» (serbokroatisk/kroatoserbisk), skilte alfabetet serberne fra kroatene ved at serberne som andre ortodokse slavere bruker det kyrilliske alfabetet. Religiøst var Jugoslavia splittet mellom den ortodokse kirke (serbere, montenegrinere, makedonere), den katolske kirke (slovenere, kroater) og islam (bosniaker, albanere, tyrkere). Det var ikke slik at kommunistene la et lokk over motsetningene, tvert imot lot kommunistene sammensetningen av politiske organer bygge på en nasjonal fordelingsnøkkel, og på mange måter ble motsetningene styrket av det kommunistiske systemet. Men religionen ble undertrykt. Selv om kirkesamfunnene fikk lov til å drive sin virksomhet, var staten ateistisk.
På slutten av 1960-årene og begynnelsen av 1970-årene begynte etniske konflikter å rokke ved Jugoslavias stabilitet. I 1968 demonstrerte albanerne i Kosovo for større rettigheter. I perioden 1967–1971 vokste det frem en nasjonalistisk bevegelse i Kroatia, ledet av intellektuelle, studenter og til dels Kroatias reformkommunistiske partiledelse. I desember 1972 slo Tito til og avsatte partiledelsen, med påfølgende utrenskninger og arrestasjoner av blant annet flere av politikerne som stod frem i Kroatia etter kommunismens fall 20 år senere. I 1972 avsatte Tito den liberale partiledelsen i Serbia, og i tillegg ble liberale politikere fjernet i andre republikker.
I 1974 ble en ny grunnlov vedtatt, som innførte et komplisert politisk og økonomisk system og en omfattende desentralisering. Delrepublikkens fullmakter ble betydelig styrket, og de to autonome provinsene Kosovo og Vojvodina fikk omtrent like utstrakt selvstyre som republikkene. I 1976 ble en ny økonomisk lovgiving vedtatt – næringslivet skulle organiseres i basisgrupper, «grunnorganisasjoner av forent arbeid», som kunne inngå i et nett av samarbeidsavtaler. Dette nye systemet, utarbeidet av Titos nærmeste medarbeider, sloveneren Edvard Kardelj, må antakelig ta sin del av skylden for Jugoslavias sammenbrudd.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.