Judea er en gresk-latinsk betegnelse for den sentrale delen av Palestina/Eretz Israel (Landet Israel) i tiden etter eksilet i Babylon (586–538 fvt.) og frem til 135 evt. Kjerneområdet ble opprinnelig avgrenset av Middelhavet i vest og Dødehavet i øst, av Samaria i nord og av Edom (Idumea) i syd. Men i flere perioder omfattet Judea også langt større områder og inkluderte erobrede stater som Edom, og store områder øst for elven Jordan. Gjennom århundrene var Judea oftest underlagt ulike fremmede stormakters overherredømme, men jødene hadde ulike former for selvstyre.
Betegnelsen Judea må ikke forveksles med den norske betegnelsen Judariket som er navnet på et selvstendig israelittisk kongedømme, med hovedstad i Jerusalem, som eksisterte fra cirka 927 fvt. til 586 fvt., da den babylonske kongen Nebukadnesar 2 (regjerte cirka 605–562 fvt.) erobret landet og førte en stor del av befolkningen til Babylonia.
I dag brukes betegnelsene Judea og Jehuda også som israelske betegnelser på den sørlige delen av Vestbredden i Palestina.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.