Hopp til innhold

Orientbrakksvale

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Orientbrakksvale
Nomenklatur
Glareola maldivarum
Forster, 1795
Populærnavn
orientbrakksvale[1][2]
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenVade-, måse- og alkefugler
FamilieBrakksvalefamilien
SlektGlareola
Økologi
Habitat: stepper, åpent grassland og tørre elvesletter
Utbredelse: Asia og Oseania

Orientbrakksvale (Glareola maldivarum) er en monotypisk art i brakksvalefamilien (Glareolidae) og tilhører slekten Glareola, som i alt teller sju arter. Brakksvalefamilien tilhører gruppen måkefugler (Lari) og inngår som sådan i vade-, måse- og alkefugler (Charadriiformes). Arten hører naturlig hjemme i Asia, men den har blitt observert i Norge og i andre deler av Europa.

Taksonomi

[rediger | rediger kilde]

Orientbrakksvala er nært beslektet med både brakksvale (G. pratincola), som den tidligere ble regnet som en underart av, og steppebrakksvale (G. nordmanni).[3]

Inndeling

[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Maclean & Bonan (2018).[4] Norske navn følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017)[1][2]

Treliste

Beskrivelse

[rediger | rediger kilde]

Orientbrakksvala måler typisk 23–25 cm og veier omkring 59–95 g.[3] Arten har et vingespenn på cirka 58–64 cm.[3]

Utbredelse

[rediger | rediger kilde]

Arten er utbredt fra det ekstremt sørlige Sibir, det østre Mongolia og nordøstre Kina (Heilongjiang) og sørover til det nordlige India, på Sri Lanka, i Sørøst-Asia og på Taiwan; lokalt også i Vest-Japan og på Ryukyuøyene. I tillegg avles arten i det sørlige Pakistan, samt på Filippinene og Borneo. Arten er dessuten observert flere steder i Europa, blant annet i Norge. Orientbrakksvala overvintrer i sør, ned mot Ny-Guinea og det nordlige Australia.[3]

Arten habiterer på stepper, åpne gressletter, tørre elvesletter, tidevannsmudderbanker og jordbruksland, som regel nær vann. I Australia også i mudret våtmarksområde. På Ny-Guinea er arten observert i høyder opp mot 1 700 moh.[3]

Orientbrakksvala eter mest insekter og andre mindre leddyr, spesielt gresshopper, sirisser og biller. Utenfor hekketiden eter en også bevingede termitter, som gjerne svermer før regn. Byttet fanges for det meste i flukt, men av og til også på bakken.[3]

Arten hekker i apriljuni. Redene bygges i små fordypninger direkte på bakken i åpent sletteland, ofte like etter nylige gressbranner, i løst sammensatte kolonier. Hunnen legger 2–3 egg, men lite er kjent om inkubasjonstiden og ungestellet.[3]

De nordøstre populasjonene er langdistansetrekkere som trekker sørover til Sørøst-Asia, Indonesia og Australia i perioden oktober–april. De returnerer til hekkeområdene i mai.[3]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  2. ^ a b Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
  3. ^ a b c d e f g h Maclean, G.L. & Kirwan, G.M. (2019). Oriental Pratincole (Glareola maldivarum). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/53786 on 1 July 2019).
  4. ^ Maclean, G.L. & Bonan, A. (2018). Coursers, Pratincoles (Glareolidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52242 on 20 February 2018).

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]