T-banen i Oslo: Forskjell mellom sideversjoner

T-banen i Oslo
Basisdata
Transporttype		T-bane
Sted		Oslo, Bærum
Åpnet		1898: Forstadsbane ("trikk" med egen trasé) 1928: Undergrunn 1966: Metro
Drift
Eier		Sporveien AS (eier) Oslo T-banedrift (operatør) Oslo Vognselskap (eier av togene) Ruter As (bestillerorgan)
Operatør		Sporveien T-banen
Sporlengde		80 km [1]
Antall linjer		6
Antall stasjoner		100 (liste) i bruk per 9. januar 2015
Antall passasjerer		227 400 Daglig (2012) 83 millioner årlig (2012)[2]

T-banen i Oslo er Norges eneste undergrunnsbane og utgjør sammen med trikken i Oslo og NSBs tog det skinnegående kollektivtransportsystemet i Oslo og Bærum. Selv om T-bane er en forkortelse for tunnelbane, går store deler av banens spor over bakken, særlig utenfor sentrum. Dagens T-banesystem har 100 stasjoner, hvorav 16 ligger innendørs eller under bakken.

Banen drives av Oslo T-banedrift, et datterselskap av Sporveien Oslo AS, på oppdrag fra Ruter As. Rundt 221 000 mennesker bruker daglig (81 millioner i året^[1]) T-banen i Oslo, og nærmere hver tredje motoriserte reise til og fra sentrum i rushtiden skjer med T-banen, noe som gir den «avgjørende betydning for byens funksjonsdyktighet».^[3]

T-banen i Oslo går tradisjonelt under to forskjellige navn. I Oslo vest og Bærum, der T-banen heller har preg av forstadsbane og i svært liten grad er en tunnelbane, kalles den av historiske grunner for «trikken».^[4] I Oslo øst, der egentlig tunnelbane er mer vanlig, kalles den «T-banen» eller «banen». Det «østlige» navnet er innført som offisiell betegnelse på hele nettet. Til midten av 1990-tallet var de vestlige og østlige linjene adskilte og det var endel forskjeller i f.eks. billettsystem. Navnet T-bane er ifølge Ruter foreldet, og selskapet uttalte våren 2010 at det planlegger å erstatte det med betegnelsen «Metro», «i tråd med hva som er den internasjonale betegnelsen». Dette forslaget er ledd i en større plan om å lette tilgangen til kollektivtilbudet. Selskapet har allerede begynt å fase inn det nye navnet.^[5]

Frognerseteren–Ellingsrudåsen (Holmenkollbanen og Furusetbanen)

Kolsås–Ellingsrudåsen (Kolsåsbanen og Furusetbanen)

Storo–Mortensrud (T-baneringen og Østensjøbanen)

Ringen–Bergkrystallen (T-baneringen og Lambertseterbanen)

Østerås–Vestli (Røabanen og Grorudbanen)

Sognsvann–Ringen (Sognsvannsbanen og T-baneringen)

Rutenettet for T-banen i Oslo fikk dette oppsettet 9. desember 2012^[6], etter en av sine største forandringer på flere år hvor store deler av det vestlige T-banenettet fikk nye linjenummer og endestasjoner^[7].

Kolsåsbanen var stengt for oppgradering fra 1. juli 2006. Strekningen Jar–Bekkestua ble fra høsten 2007 og frem til vinteren 2009 betjent med sporvogn. Strekningen mellom Avløs og Kolsås ble gjenåpnet 12. oktober 2014 som siste delstrekning, antall stasjoner er dermed igjen 100 (som til sammenligning er antallet stasjoner på Stockholms tunnelbane). Strekningen Stortinget-Tøyen i fellestunnelen har opptil 28 tog i timen hver vei. Med 500 passasjerer pr. tog i rushtiden (det teoretiske maksimum er minst det dobbelte) tilsvarer dette 14 000 passasjerer pr. time og retning, som kan sammenliknes med tre firefelts motorveier i rushtiden.

T-banen benytter tilnærmet samme topologiske design på linjekartet som London Underground og som ble laget av Harry Beck i 1931.

Dagens rutenett er nær identiske med anbefalingene fra «Metronettets rutemodell og vognpark 2012-2020»^[8] fra 2010 som anbefalte for 2020-nettet:

• M1 Frognerseteren – Ellingsrudåsen
• M2 Kolsås – Ellingsrudåsen
• M3 Mortensrud – Ringen over Løren – Vestli
• M4 Sognsvann – Sentrum – Ringen – Sentrum – Bergkrystallen
• M5 Østerås – Vestli
• M6 Østerås – Mortensrud (vurderes også kun for rushtid, da hele strekningen allerede er dekket av andre ruter)

Men hvor "M3"s fulle lengde over Løren er satt på vent inntil Lørenbanen er ferdig (åpner i 2016/2017, ruten stopper på Storo inntil da), og hvor "M6" er utelatt. Nummeret 6 ble heller overtatt som endestasjon for Sognsvann, ettersom ruten som trafikkerer T-baneringen bytter nr rundt Storo stasjon.

En naturlig grunn for at rutene 4-6 har Ringen i sin rute, er at strekningene denne ruten har alene er blant de korteste i T-banesystemet. Sognsvannsbanen alene har 6 stasjoner / 3,4 km (minst i vest), mens Lambertseterbanen har 8 stasjoner / 5,9 km alene (minst i øst). Disse strekningene har dessuten et lavt passasjerantall (siden de med sin korte lengde dekker et mindre område). Dette medførte at planen foreslo at denne ruten kun skulle ha en rute i kvarteret, mens alle de andre strekningene i øst får minst to, i alle fall i rushtiden. Gjennomføringen av dette er allerede påbegynt, da rutene til Østerås, Vestli og Ellingsrudåsen i dag har to ruter i kvarteret mellom kl 7 og 19 mandag til lørdag.

T-banens historie kan skrives helt tilbake til 1898, da Holmenkollbanen startet sin trafikk mellom Majorstuen og Holmenkollen (senere Frognerseteren). Systemet kan imidlertid ikke kalles tunnelbane før i 1928, da Undergrunnsbanen mellom Majorstuen og Nationaltheatret ble åpnet som Skandinavias første. Med denne tunnelen kom passasjerene på de vestlige banene raskt til byens sentrum. Plattformene var høye og vognene brede som i dag, men ellers ble de regnet som «trikk» og hadde bl.a. konduktør og strømforsyning fra luftledning via taket som vanlige trikker. Dette er grunnen til at T-banen i Oslo vest (og Bærum) ofte omtales som «trikken» (dette skyldes imidlertid gamle vaner heller enn tekniske forskjeller, for både i øst og vest hadde flere av banene vært i drift før de ble undergrunnsbane eller T-bane).

Det var først med den offisielle åpningen av de fire østlige banene i 1966 at «T-banen» slik den fremstår i dag egentlig oppsto. Denne åpningen medførte imidlertid ingen endringer for undergrunnsbanen i vest, som ennå var fysisk adskilt i sentrum.

Holmenkollbanen ble satt i drift mellom Majorstuen og Besserud stasjon i 1898 og var da Nordens første forstadsbane og Norges første jernbanelinje med elektrisk drift. Den ble bygget og drevet av det private selskapet A/S Holmenkolbanen. Opprinnelig hadde bare strekningen mellom Majorstuen og Slemdal dobbeltspor,^[9], men ble i 1905 utvidet til dobbeltspor frem til Besserud. I 1916 ble den forlenget til Frognerseteren, og i 1928 åpnet undergrunnsbanen mellom Majorstuen og Nationaltheatret. I forbindelse med byggingen av Tryvannstårnet ble linjen forlenget til Tryvann, en strekning som ble fjernet da tårnet var ferdig. Etter at Tryvann Vinterpark ble åpnet og senere utvidet, har det vært diskutert å forlenge banen hit, men ingen vedtak er ennå gjort.

I følge Ruter blir en «Tryvannsbane så ulønnsom at den vil kreve et tilskudd på minst 1 500 kroner pr. reise», og at «byggingen av banen er kostnadsberegnet til 150 millioner kroner».^[10]

Røabanen åpnet i 1912 og het da Smestadbanen. Strekningen brukes også av Kolsåsbanen frem til Smestad og tar av fra den nedlagte Sørbyhaugen stasjon mot Bærum.

De første planene for en forstadsbane til Sognsvann ble tegnet av A/S Holmenkolbanen i 1904. Disse planene innebar en linje som skulle ta av fra Gaustad stasjon på Holmenkollbanen og kjøre forbi Geitmyren til Sagene.^[11] Her skulle banen korrespondere med Sagenetrikken.^[12] Disse planene ble midlertidig lagt på is, da Holmenkolbanen A/S hadde liten tro på en bane til et så tynt befolket område. Ti år senere begynte befolkningssentra rundt Sogn og Tåsen å reise seg. Aker kommune stiftet i 1917 et eget selskap, A/S Akersbanene, som skulle ta for seg utbyggingen av en bane til Sognsvann. Mens A/S Holmenkolbanen hevdet at de var best egnet til å bygge en forstadsbane i et område de allerede hadde en bane i, mente Aker kommune at det var en dårlig idé å la et privat selskap med kommersielle interesser påta seg rollen som eiendomsutvikler.^[11] Departementet bestemte seg til slutt for Akersbanenes plan, og byggingen ble igangsatt i januar 1922.^[13] Arbeidene ble midlertidig stoppet grunnet en arbeidskonflikt i 1924 og ble først i 1933 gjenopptatt. Banen sto ferdig i 10. oktober 1934 med dobbeltspor frem til Østhorn stasjon (som da het Korsvoll) og enkeltspor videre til Sognsvann.^[13]

Lilleakerbanen åpnet som trikkelinje til Lilleaker i 1919, til Haslum i 1924 og til Kolsås i 1930. En forbindelse mellom Lilleakerbanen ved Jar og Røabanen ved Sørbyhaugen åpnet 1942. Den nye forbindelsen Nationaltheatret – Kolsås fikk navnet Kolsåsbanen og ble trafikkert med brede vogner. Trikkene snudde fra samme tidspunkt på Jar, og Lilleakerbanen er fremdeles en del av trikkenettet i Oslo.

Etter krigen ble Røabanen forlenget i flere omganger, men ellers skjedde det svært lite med de vestlige forstadsbanene med hensyn til banenett og stasjoner gjennom de neste 40 årene.

Tidligere hadde alle de vestlige banene endestasjon ved Nationaltheatret stasjon. Tunnelen ble i 1987 forlenget til Stortinget stasjon. Her hadde også de østlige T-baner sin endestasjon, og stasjonen fungerte da som en overgangsstasjon fra 1987 til 1995. Gjennomkjøring var i denne perioden ikke mulig pga. de forskjellige strømsystemene. I 1995 ble vogner med begge strømsystemer tatt i bruk, slik at alle linjer kunne kjøres gjennomgående.

De vestlige linjene var opprinnelig bygget og drevet av private selskaper. A/S Bærumsbanen ble overtatt av Oslo Sporveier i 1971. Sporveien overtar også driften av A/S Ekebergbanen og A/S Holmenkollbanen i henholdsvis 1965 og 1975, men først i 1991 fusjonerer de tre selskapene.

Alle de vestlige banene ble bygget for drift med luftledning, men i dag bruker samtlige strømskinne.

Østensjøbanen ble åpnet som trikkelinje fra Vålerenga til Oppsal i 1926 etter midlertidig drift med bytrikk til Bryn siden 1923. Den ble konvertert til T-banestandard i 1967. Den ble siden gradvis forlenget og nådde Mortensrud i 1998.

Lambertseterbanen åpnet som trikkelinje fra Brynseng (på Østensjøbanen) til Bergkrystallen i 1957. Den ble konvertert til T-bane i 1966 og koblet over på den nye T-banestrekningen fra Jernbanetorget til Helsfyr. Dette var Norges første T-bane.

Grorudbanen åpnet fra Tøyen til Grorud i 1966. Forlenget til Vestli 1975.

Furusetbanen åpnet fra Hellerud (på Østensjøbanen) til Haugerud i 1970. Den er siden gradvis forlenget og nådde Ellingsrudåsen i 1981.

De østlige banene ble utvidet vestover til Sentrum stasjon da denne ble åpnet i 1977. I 1987 ble også de vestlige banene forlenget til Sentrum stasjon, og stasjonen endret navn til Stortinget stasjon. I løpet av 1990-tallet ble østlige og vestlige baner slått sammen, slik at de samme togene nå trafikkerer linjen både mot øst og vest. Dermed var fellestunnelen et faktum. Grunnen til at dette ikke ble gjort tidligere, var at de vestlige linjene benyttet luftledning mens de østlige brukte strømskinne.

I 1993 ble Sognsvannsbanen bygget om fra luftledningsdrift til strømskinnedrift. Den fikk i tillegg lengre plattformer og ingen planoverganger. Dette betegnes som metrostandard. Det ble nå kjørt tog fra øst til vest. I 1995 fulgte Røabanen. I juli 2006 ble også Kolsåsbanen stengt for oppgradering til metrostandard. Holmenkollbanen ble dermed den eneste linjen som fortsatt hadde luftledningsdrift, men banen ble kjørt av kombivogner som kunne skifte mellom tilførsel fra de to strømsystemene. Dette skiftet skjedde på Frøen. Den 18. juni 2008 ble det vedtatt at banen skulle oppgraderes til T-banestandard.^[14] Dette gjorde det mulig å benytte de nye MX-togene på strekningen.^[15] Banen ble stengt for oppgradering 15. mars 2010, og gjenåpnet 6. desember samme år.^[16]

T-baneringen er den nyeste etappen på nettet til T-banen i Oslo. Den går fra Sognsvannsbanen ved Ullevål stadion stasjon i en bue til Carl Berners plass stasjon på Grorudbanen. Første etappe av ringen fra Ullevål stadion med de to nye stasjonene Nydalen og Storo ble åpnet 20. august 2003. Resten av «Ringen» ble åpnet for vanlig trafikk 21. august 2006 og utgjør nå en løkke i T-banesystemet. Med åpningen fikk T-banen sin nyeste stasjon på linjen, Sinsen.

Systemet har i alt 100 stasjoner, hvorav 16 befinner seg innendørs eller under jorden.^[17][18][19] Undergrunnsbanen mellom Nationaltheatret og Majorstuen var opprinnelig planlagt med en stasjon ved Homansbyen, men den ble aldri anlagt på grunn av tekniske problemer. Den lange strekningen uten stasjoner har imidlertid aktualisert behovet for en Homansbyen stasjon. Bystyret i Oslo har vedtatt byggingen og finansieringen. Byggestart skjer etter planen i 2014 og stasjonen åpnes i 2017. Derimot fikk banen en ikke planlagt stasjon under Valkyrie plass etter et uhell under tunnelarbeidet i 1912, da 800 m² av gatelegemet raste ned i tunnelen. Den ble tatt i bruk i 1928, men nedlagt i 1985 på grunn av kort avstand til Majorstuen.

Inntil Homansbyen stasjon åpnes, er Nationaltheatret den eneste underjordiske stasjonen på det vestlige forstadsbanenettverket. De fleste av T-banens underjordiske stasjoner befinner seg i fellestunnelen under sentrum, eller i kortere tunneldeler på det østlige nettverket; særlig Furusetbanen går mye under bakken, med alle stasjoner, bortsett fra Haugerud, bygget inne i eller ved åpningen av en tunnel.

Stasjonene i sentrum betjener store arbeidsplasser og tilbyr overgang til andre typer kollektivtrafikk, som trikk, tog og buss. Alle stasjonene er markert på bakkenivå med skilt med en blå T på en hvit sirkel. Stasjoner utenfor sentrum har vært ubetjent siden 1995, og billetter til reisende selges fra billettautomater.^[20] Noen stasjoner har også kiosker. Et system med «sperrer», som kun åpnes ved avlesning av gyldig billett, er installert på stasjonene i sentrum, men vil ikke bli tatt fullt i bruk før de fleste billetter er overført til elektroniske bilettyper (Flexus og Impuls). Alle stasjoner har trinnfri ankomst, bortsett fra Frøens inngående plattform (mot sentrum), og plattformhøyden er i stor grad tilpasset høyden på inngangene til togene.^[21]

Linje 4 og 6 betjener T-baneringen, og fortsetter i en sirkel etter å ha forlatt fellestunnelen.

Linje 4 og 6 betjener T-baneringen, og fortsetter i en sirkel etter å ha forlatt fellestunnelen.

NB: F.o.m. august 2006 er Kolsåsbanen delvis stengt for oppgradering. Den midlertidige vestlige endestasjonen for linje 2 (før linje 6)har siden desember 2010 vært Jar, frem til Bekkestua stasjon igjen åpnet i august 2011. Deretter var Gjønnes endestasjon fra 8. oktober 2012, fram til Haslum og Avløs åpnet høsten 2013.

T-banenettet dekker i dag store deler av Oslo og Bærum. I Oslo har samtlige bydeler, minus bydel St. Hanshaugen, samt marka og sentrum gjennomgående T-bane-strekninger. På Bærumssiden sørger Røabanen og Kolsåsbanen for å dekke flesteparten av de folkerike områdene, men har ikke forbindelse til Sandvika, Rykkinn (med 7500 potensielle reisende) eller Bærums Verk. Dersom Furusetbanen forlenges til Ahus, vil også Lørenskog kommune være tilkoblet T-banenettet.

Bymessig er imidlertid stasjonsfordelingen temmelig skjev:

• Bydel Sentrum har rikelig med stasjoner i forhold til sitt relativt lite areal: Nationaltheateret, Stortinget, Jernbanetorget og Grønland gir god deking.
• Indre by (inkluderer ikke bydel Sentrum) har få stasjoner: Majorstuen (i bydel Frogner) i vest, og Tøyen (i bydel Gamle Oslo), Carl Berners plass (i bydel Grünerløkka) og Sinsen (i bydel Sagene) i øst. Til gjengjeld har Indre by rikelig med linjer og stoppesteder for Trikken i Oslo.
• Ytre by og Bærum representerer forstedene. De resterende stasjonene ligger i disse områdene.

Utbredelsen bidrar til totalstyringen for kollektivtrafikken i Osloområdet hvor^[22] tog skal være hovedlinjen inn og ut av Oslo, mens T-banen skal være raskeste reisevei innad i Oslo.

Følgende 15 km med forlengelser ble vedtatt i mai 2012 som del av Oslopakke 3:^[23]

• 1,6 km lange Lørenbanen fra Sinsen til Økern med ny stasjon på Løren fikk byggestart i 2013.
• 8 km lange Fornebubanen fra Majorstuen til Fornebu^[24] med nye stasjoner på Skøyen, Vækerø, Lysaker, Telenor Arena, Flytårnet og Fornebu senter. Reisetid Stortinget-Fornebu senter blir 17 minutter.
• 5 km forlengelse av Furusetbanen fra Ellingsrudåsen til Ahus med stopp underveis på Skårer og Solheim. Reisetid Stortinget-Ahus blir 28 minutter.

Disse prosjektene på 13 km står på Ruters liste over prosjekter som gjennomføres hvis «nærmere analyse viser godt forhold mellom nytte og kostnader»:^[25]

• 2 km forlengelse av Røabanen fra Østerås til Hosle.
• 4 km forlengelse av Østensjøbanen fra forlengelse fra Mortensrud til Stensrud, med nye stasjoner på Bjørndal og Gjersrud.
• 3 km forbindelse mellom Furuset på Furusetbanen og Stovner på Grorudbanen, spesielt aktuelt hvis det blir bane til Ahus fordi beboerne i Grorud bydel sogner til Ahus.
• 3 km forbindelse mellom Økern på Grorudbanen og Trosterud på Furusetbanen, med nye stasjoner ved Alna jernbanestasjon og Alna senter.^[26][27]
• 1,5 km forbindelse mellom Ensjø og Carl Berners plass for å muliggjøre trafikk over ringen i stedet for gjennom sentrum. En slik forbindelse eksisterer i dag, men kun for tog fra Ensjø.

I langtidsplanen mot 2060 skisserer Ruter også 35 km med mer ekspansive utvidelser:

• 5 km ny sentrumstunnel fra Majorstuen til Tøyen via Bislett, sentrum og Grünerløkka
• 10 km fjordtunnel fra Fornebu til Nesodden
• 5 km utvidelse fra Rykkinn til Sandvika via Kolsås
• 15 km ringbane fra Stovner til Ahus via Skjetten, Olavsgaard, Kjeller og Lillestrøm

I dag er samlet trasélengde 80 km, skulle alle disse planer gjennomføres vil nesten dobles til over 140 km og passere Stockholm som har 110 km tunnelbane.

Ideer lansert av andre aktører enn Ruter:

• 2 km forlengelse av Grorudbanen til Gjelleråsen med ny stasjon også på Skillebekk.
• 1 km forlengelse av Holmenkollbanen til Tryvann, noe som i følge Ruter blir så ulønnsomt at det «vil kreve et tilskudd på minst 1500 kroner pr. reise» og vil koste 150 millioner kr.^[10].

Oslos T-banesystem er bygget for strømskinnedrift (750 V likestrøm) som de fleste andre T-banesystemer i verden. Alle stasjoner med metrostandard har 110 meter lange plattformer med plass til 6 vogners tog.

Oslo T-banedrift og Oslo Vognselskap har skiftet ut hele vognparken^[28] og benytter seg fra mars 2010 utelukkende MX3000 i ordinær trafikk. Imidlertid har T-banen og forstadsbanene i Oslo hatt mange ulike typer materiell opp gjennom historien.

T-banen i øst har hatt en svært homogen vognpark, og de opprinnelige vognene var enerådende fra åpningen og frem til 1990-tallet. Derimot har det i vest vært brukt mange ulike vogntyper. Eksempelvis var teakvogner fra 50-tallet fremdeles i bruk på Holmenkollbanen frem til 1995.^[29]

Fra starten i 1898 hadde forstadsbanene mye forskjellig materiell. Bl.a:

• Hkb 1-20
• Hkb 31-43 & 101-110
• Type A
• Hkb 111-112
• HkB 200-serien
• HkB 113-114
• BB Vogn 401-402
• BB Type C1
• HkB 500-serien
• BB Type C2
• HKB 600-serien
• BB Type C3
• Vogn 451-452

I 1994 ble også T2000 kjøpt inn. Dette var siste gang man kjøpte inn togmateriell spesialisert for en av linjene.

1000-seriens 1001-1105 (T1-2, T1-1 og T2) er de opprinnelige T-banevognene som ble kjøpt inn til åpningen av de østlige banene mellom 1964 og 1967. 1106-1135 (T3) ble anskaffet mellom 1969 og 1972 og 1136-1162 (T4) ble anskaffet mellom 1975 og 1977. Vognene var de klart vanligste i trafikk, frem til MX3000 overtok denne statusen i 2008. 19. juni 2009 ankom togtypen for siste gang Ellingsrudåsen stasjon i ordinær trafikk. Det er planlagt at man tar vare på 6 vogner. Vognene er kun utstyrt med strømavtaker for strømskinne og kunne derfor ikke brukes på Holmenkollbanen.

1300-seriens 1301-1333 (T5 og T6) ble anskaffet mellom 1978 og 1981. I tillegg ble noen vogner ombygd fra 1000-seriens 1147-1162 (T4) til 1334-1349 (T7 og T8) mellom 1985 og 1989. Vognene skiller seg fra 1000-serien blant annet ved at de er utstyrt med både strømavtaker for luftledning og strømavtaker for strømskinne. 1300-vognene kan dermed brukes over hele T-banenettverket, bortsett fra på Grorudbanen ovenfor Hasle stasjon på grunn av for lav tunnelhøyde. Utseendemessig skiller også vognene seg noe fra 1000-serien, de fleste vognene har for eksempel større vinduer i front, blant annet for å bedre oversikten ved kryssing av planoverganger. Da antall slike vogner er begrenset, ble de nesten bare brukt på linje 1 som tovognstog og 4/6 som trevognstog (1300-vogner ble brukt på Ringbanen siden T5-T7 har automatiske skiltkasser som gjør det enkelt å skilte mellom linje 4 og 6). 1300 var opprinnelig levert kun med takstrømavtakere, men ble siden ombygd for bruk på begge systemer. Før de østlige og vestlige banene ble koblet sammen i 1993 gikk 1300-vognene utelukkende på de vestlige baner, mens vogner i 1000-serien kun gikk på de østlige banene. 14. mars 2010 ble Holmenkollbanen stengt for oppgradering og var derfor siste dag med 1300-vogner i ordinær trafikk.

T2000 var en type T-banetog som tidligere ble brukt på T-banen. Leveransen av T2000 bestod av seks tovognstog (12 vogner) som ble kjøpt inn i 1994 for å erstatte de gamle teakvognene av HKB 600-serien på Holmenkollbanen. De var de første t-banevognene bygget som kombibvogner, dvs. for strømopptak alternativt fra kjøreledning eller strømskinne. Togene var teknisk vært så ustabile at de bare unntaksvis var vært mulig å bruke i regulær trafikk. Bare fire døgn etter at togene ble satt i drift i april 1995, sto samtlige togsett på verksted.^[30] Den første tiden etter at togene ble satt i drift, stoppet togene stadig på grunn av innkjøringsproblemer.^[30] I mars 1997 ble samtlige tog tatt ut av trafikk for teknisk kontroll. Årsaken var en ulykke der en ti år gammel gutt ble slept etter toget med hånden fastklemt i døren.^[30] T2000 var den første togtypen på T-banen hvor passasjerene kunne spasere mellom vognene. T2000 var utstyrt med pantografer, men togene ble ikke brukt på Kolsåsbanen da de ikke kunne kjøres i trevognstog. Derfor ble togene normalt kun brukt på linje 1. Togene ble levert av ADtranz Strømmen (tidligere Strømmens Værksted/ABB Strømmen). Den 1. mai 2009 ble T2000-vognene tatt ut av trafikk.^[31] T2000 ble sendt til kondemnering hos Hellik Teigen i Hokksund i 2011 og 2012.

I løpet av vinteren 2005-2006 testet Oslo T-banedrift ut nye T-banevogner fra Siemens AG som erstattet hele vognparken. De nye vognene har et nytt utseende og er av typen MX 3000. Vognene var bygget etter modell av Wiens T-banevogner av type V. De første vognene av denne typen ble satt i trafikk september 2006. Etter 15. mars 2010 har samtlige linjer blitt betjent utelukkende av MX3000 i ordinær trafikk.

T-banen har ofte blitt et offer for hærverk. Innsiden og vinduene er blitt skrapt opp, seter skåret opp og brannslukningsapparater tømt utover vognene. Også de nye billettautomatene som tilhører Flexus-systemet er gjentatte ganger blitt ramponert allerede før systemet var operativt.

T-banens vogner og stasjoner blir ved noen anledninger sprayet ned av «writere», som «dekorerer» veggene med fargerike graffiti-«piecer». Oslo T-banedrift ser naturlig nok på denne kunstformen utøvd på deres vognmateriell og stasjoner som hærverk, og konsekvenser av å bli tatt kan medføre bl.a. fengselsstraff. Erstatningskrav mot skadeutøvere er ellers helt vanlig, som regel er det bøter. Yngre personer (under kriminell lavalder) kan få tilbud om løsning av sakene gjennom konfliktrådet.

T-banens stasjoner ble på 1970- og 80-tallet utsmykket gjennom et kommunalt program (unntaket var Jernbanetorget som allerede var utsmykket til åpningen). Stasjoner på Østensjø-, Grorud- og Furusetbanen ble dekorert av kjente kunstnere. Andre ble dekorert av lokale skoler i samarbeid med Oslo Sporveier i et håp om å redusere hærverket.

Det meste av denne dekoren er nå borte, på grunn av omfattende hærverk av «grafittikunstnere». Det lille som står igjen er til dels sterkt skadet.

Mal:Refstart

• Andersen, Bjørn (1993). Holmenkollbanen: Kort historikk fra 1898 til 1993. Oslo: Lokaltrafikkhistorisk forening. ISBN 82-91223-01-7. 
• Arntzen, Jon G. og Hansen, Stig A. (2008). OSLO 1960–80. Oslo: Kom forlag. ISBN 978-82-92496-527. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Arntzen, Jon G. og Hansen, Stig A. (2009). OSLO 1925–45. Oslo: Kom forlag. ISBN 978-82-92496-800. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Aspenberg, Nils C. (1995). Neste stopp Makrellbakken: Historien om Røabanen. Oslo: Baneforlaget. ISBN 82-91448-18-3. 
• Hanssen, Reidar (1987). Selskabet for Oslo Byes Vel, red. Oslo byleksikon (3 utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 82-573-0228-7. 
• Hartmann, Eivind og Mangset, Øyvind (2001). Neste stopp: Verneplan for bygninger – Sporveiens bygningshistorie. Oslo: Baneforlaget. ISBN 82-91448-17-5. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Kjeldstadli, Knut (1990). Den delte byen: fra 1900 til 1948. Oslo: Oslo bys historie. ISBN 82-02-09145-4. 
• Nilsen, Knut A. (1998). Nordmarkstrikken: Holmenkollbanen gjennom 100 år. Oslo: Aschehoug. ISBN 82-03-22262-3 Sjekk |isbn=-verdien: checksum (hjelp). 
• Stang, Johan L. (1980). SOGN – en del av Oslo. Oslo: Tiden Norsk Forlag. ISBN 82-10-02012-9. 
• Thuesen, Nils P., Waage, Gry og Lorentzen, Ragnvald B. (2007). OSLO 1945–65. Oslo: Kom forlag. ISBN 978-82-92496-46-6. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)

Mal:Refslutt

Mal:Commons4

• Oslo T-banedrifts hjemmeside
• Rutes hjemmside
• T-banen i Oslo på UrbanRail.Net
• Linjekart på OpenStreetMap
  • Linje 1 Frognerseteren–Ellingsrudåsen
  • Linje 2 Avløs–Ellingsrudåsen
  • Linje 3 Storo–Mortensrud
  • Linje 4 Bergkrystallen–T-baneringen
  • Linje 5 Østerås–Vestli
  • Linje 6 Sognsvann–T-baneringen